Kambodsja - landet hvor pepper'n gror

Ko Samet

På vei til Kambodsja tok vi turen innom Ko Samet, en liten øy i den thailandske gulfen kun 4 timer fra Bangkok, og som nettopp derfor fylles av helgeturister hver uke.Vi var blitt invitert av to av belgierne fra skolen, som kom hit sammen med en stor gruppe andre studenter fra Bangkok. Det gikk raskt opp for oss at Ko Samet var litt av en partyøy, og definitivt ikke et sted man kommer for å slappe av. I tillegg har øyen tilsynelatende også ry for å være et av de beste og mest tolerante stedene i Thailand for homo- og transseksuelle, noe man som mann raskt fikk merke hvis man våget seg ut på dansegulvet. Festlig.
Hvis man tar med i betraktningen at Ko Samet mer eller mindre drukner i søppel og rotter, og har de verste og mest gjørmete veiene jeg har sett i Asia så langt, er øya kort fortalt ikke blant de mest sjarmerende stedene vi har besøkt så langt.

PS! Inga sier det ikke var så ille, men hun var også en av få kvinner på øya. På den positive siden bør det dog nevnes at en av ladyboyene solgte veldig gode cheeseburgere.

Svindel på grensa

Etter et kort opphold på Ko Samet bar det så videre nedover kysten mot Kambodsja i minibuss. Vi fikk lov til å krysse grensa etter en del diskusjon med de thailandske grensevaktene, som likte svært dårlig at vi hadde glemt våre "departure cards" hjemme i Bangkok. Det ble ikke bedre på den andre siden av grensa, hvor man nærmest ble overfalt av såkalte "touts" (tullinger som melker turister for penger) som ville "hjelpe" oss med både visa, valutaveksel, taxi, hotell og gudene vet hva. Vi var dumme nok til å bli lurt med på "obligatorisk" legesjekk, som ganske enkelt bestod av at en luring som ga seg ut for å være lege målte kroppstemperaturen vår med et heller tvilsomt apparat. Dette apparatet viste passende nok nøyaktig samme verdi for oss begge to, ned til samme desimal... Etter å ha mottatt betaling fra oss begge to for sin uvurderlige ekspertise, tente vår fantastiske lege seg fornøyd en sigarett og blåste røyken rett i ansiktet på en liten unge...
En ulykke kommer sjelden alene - har man først blitt fanget av disse idiotene ruller sirkuset videre. Før vi visste ordet av det hadde legens to "assistenter" løpt av sted med passene våre for å stemple dem for oss, noe vi selvfølgelig utmerket kunne klart selv. Men så lett skulle de omvandrende minibankene, også kjent som Eirik og Inga, ikke få slippe. Selvsagt skulle da også assistentene belønnes for sine komplett unødvendige og uforespurgte tjenester! Vi ble deretter shanghaiet inn i en taxi og kjørt avsted mot nærmeste by før vi fikk sukk for oss, mens grensepatruljen stod igjen med resultatet av dagens "verdiskapning", 20 baht (4 kroner, hehe!) hver i hendene. Men den som ler sist ler som kjent best - det viste seg at sjåføren krevde 400 baht for den korte taxituren ( til sammenligning koster det 100 baht å krysse Bangkok i taxi, en strekning som er mer enn dobbelt så lang). Da boblet det over for oss begge to, og alt det akkumulerte raseriet fra den siste times hendelser fikk fritt utløp overfor taxipiraten, som svarte med å nekte å låse opp baggasjerommet hvis ikke vi punget ut...

Koh Kong, som det lille og gudsforlatte stedet vi nå befant oss på heter, gjorde heller ikke akkurat humøret bedre. Vårt svært gunstige hotellrom til 4 dollar viste seg å være sterkt overpriset, søvnkvaliteten, madrassen og myggnettet (som hadde mer hull enn nett) tatt i betraktning. Neste morgen våknet vi opp (bokstavelig talt) da hanen galte, med mørbankede rygger og for undertegnedes vedkommende, ca. 40 myggstikk, og kunne se frem til en 8-timers busstur videre mot Phnom Penh på veier som får norske fylkesveier til å ligne autostradaer ved sammenligning.

Phnom Penh

Etter denne forferdelige starten på reisen kunne turen kun bli bedre, og det ble den heldigvis også. I Phnom Penh fikk vi en lenge etterlengtet varm dusj, og deretter en deilig massasje fra blinde massører, et ganske utbredt fenomen i Kambodsja, og som kun kan anbefales. Vi ble fort glade i Phnom Penh, hvor man som i Hong Kong fortsatt kan se endel av arven fra de tidligere koloniherrene, i dette tilfelle Frankrike, som kontrollerte Kambodsja i et halvt århundre. Langs Mekong-elva har man anlagt flotte promenader med gamle gasslykter av den typen man også vil kunne finne langs den franske kysten, og overalt i byen finnes grønne og frodige parker hvor man kan slappe av i skyggen fra trærne med en varm baguette fra bakeriet.
I sterk motsetning til kaoset i Bangkok og Thailand forøvrig, hvor man aldri har hørt om byplanlegning, var dessuten alle byene vi besøkte i Kambodsja anlagt på en velorganisert, nøye planlagt og generelt smakfull måte, nesten som i Europa.

Dessverre ser man i både Phnom Penh og Kambodsja ellers mange spor fra et av verdenshistoriens mørkeste kapitler, nemlig Røde Khmers treårige terrorregime på slutten av 70-tallet og folkemordet på rundt to millioner mennesker. Som besøkende i landet er det det vanskelig ikke å bli ille berørt av de grusomme forbrytelsene som ble begått av Røde Khmer, fortalt videre gjennom ord og bilder av vanlige mennesker.
Det mest fryktinngytende stedet vi besøkte var Tuol Sleng-fengselet (S-21), en tidligere ungdomsskole omgjort til toppsikkerhetsfengsel under Røde Khmer, som primært huset motstandere av regimet. Å bli bragt innenfor murene av dette fengslet var en de facto dødsdom - av alle de titalls tusen fangene som var innom fengslet i løpet av de tre årene Røde Khmer satt ved makten, overlevde kun syv. Mange av fangene ble slått ihjel med klubber for å spare ammunisjon.
Ute på gårdsplassen foran fengselsbrakkene står 14 graver, hvor de siste fangene i fengslet ble stedt til hvile etter å ha blitt torturert til døde i regimets siste timer, idet vietnameserne var i ferd med å frigjøre Phnom Penh. I flere av rommene i fengslet har man hengt opp grufulle bilder som viser akkurat hvordan rommet så ut da de vietnamesiske troppene fant det.
Besøket i Tuol Sleng-fengslet var en utrolig sterk opplevelse - man sitter nesten igjen med en slags følelse av avmakt etter å ha blitt konfrontert med så mye pur ondskap satt i system. Og det i et land hvis innbyggere er noen av de mest vennlige og smilende menneskene vi noensinne har møtt.

Etter å ha tatt et kort dykk i Kambodsjas mørkeste tid satte vi kursen mot Siem Reap for å se noen av restene fra Kambodsjas glansdager, da det kontrollerte nesten hele Sørøst-Asia.

The one and only - Angkor Wat

Like utenfor Siem Reap ligger ruinene etter en massiv oldtidsby, som hadde mer enn to millioner innbyggere da London fortsatt kun hadde en befolkning på 50.000.
De fleste som besøker Kambodsja kommer først og fremst for å se disse utrolige ruinene. Det mest kjente templet av dem alle, Angkor Wat, er fortsatt verdens største religiøse bygning, og Kambodsjas stolthet (det er til og med avbildet på flagget).
I området rundt ligger hundrevis av små og store templer, noen av dem nesten fullstendig gjengrodd av høye trær og jungel. Vi tilbrakte to hele dager her, hvor vi utforsket templene til fots, på sykkel og i tuk-tuk.
En opplevelse for livet!

Battambang

Etter Siem Reap reiste vi videre til Battambang, Kambodsjas nest største by, som vi hadde fått anbefalt av et par klassekamerater. Byen hadde i seg selv heller lite å by på, men området rundt skulle etter sigende være veldig vakkert, med masser av rismarker og tradisjonellt kambodsjansk kulturlandskap. Uheldigvis viste det seg at Battambang var et av de dessverre alt for mange stedene i Kambodsja hvor tuk-tuksjåførene og turistbransjen for øvrig (hoteller, restauranter, attraksjoner, etc.) har dannet karteller med henblikk på å melke så mange dollar som mulig ut av lettlurte turister. Det viste seg derfor at den forholdsvis billige dagsutflukten vi hadde avtalt med en av hotellets sjåfører skulle bli alt annet enn billig i siste ende, ettersom man hvor enn man ble kjørt skulle betale tips, bompenger, inngangspenger og flere andre mer eller mindre kreative former for utlegg.
Det var allikevel en artig opplevelse å kjøre med bambustog, en kreativ oppfinnelse som de lokale anvender som transportmiddel på den enkeltsporede jernbanen i området. Hva skjer når to tog som beveger seg i motsatt retning møtes? Da løftes ganske enkelt toget med minst passasjerer og gods av linjen slik at det andre toget kan passere! Materialene togene er bygget av veier nemlig nesten ingenting, slik at de uten problemer kan tas fra hverandre i løpet av kun få minutter. Dette fikk vi morsomt nok også være med på, da vi på veien møtte på et tog med 2 meter ved i høyden! Det kunne i denne situasjonen ikke være noen tvil om hvilket tog som hadde vikeplikt, så Inga og jeg kom oss av og hjalp til med å demontere toget vårt. Det var overraskende og utrolig imponerende å få bevist hvor mye vekt denne meget simple konstruksjonen kunne bære!

Kep

Etter alle inntrykkene fra Phnom Penh og Siem Reap var Kep et deilig og avslappende sted å tilbringe et par dager. I sine glansdager var denne lille landsbyen langs kysten den franske elitens foretrukne feriested, og det er lett å se hvorfor. Ryktene vil ha det til at Kep har den flotteste solnedgangen i hele Kambodsja, og selvom strendene kanskje ikke er de beste er det fortsatt mye her som minner om den franske rivieraen. Røde Khmer, som næret et spesielt hat til stedet pga. dets elitistiske preg, jevnet Kep fullstendig med jorden etter at de kom til makten. I løpet av de siste årene har Kep imidlertid fått en gjenopplivning som har fått turismen til å blomstre igjen.
Dette er definivt et sted man kan trives; maten vi spiste her var uten sidestykke den beste vi fikk i løpet av turen, og solnedgangene vi kunne bivåne fra solsengene langs svømmebassenget fikk horisonten til å eksplodere i farger.
I tillegg ligger Kep kun en kort kjøretur fra Kampot, provinsen hvor det beste pepperet i verden etter sigende produseres. Før krigen var det ingen restaurant i Paris med respekt for seg selv som ikke kunne diske opp med poivre de Kampot til maten! Dette hørte naturligvis til blant souvenirene vi kjøpte med oss hjem. Så nå kan vi med rette si at vi har reist dit hvor pepper'n gror!